Historie om Birgitta-Losjen

Forord

Det er en ære for meg å kunne gratulere Den Norske Birgitta-Storlosje med utgivelsen av boken Birgitta-Losjens historie. 10. november 2009 er det 25 år siden den første Birgitta-Losje, Losje DARA, Hamar ble innstiftet. Som kjent bygger Birgitta-Losjen på de samme grunnprinsipper som lå til grunn for gjenopprettelse av Druid-Ordenen i 1781. Disse er vennskap over landegrensene, rettferdighet, velgjørenhet og menneskekjærlighet.

For mange har det å bli med i en losje vært en hjelp til å utvikle seg i retning av større medmenneskelighet. En får støtte til egenutvikling gjennom det trygge søstersamværet i losjen.

Etter anmodning fra Embedskollegiet i Den Norske Birgitta-Storlosje ble det høsten 2002 nedsatt et utvalg bestående av søstre i Det Høye Råd som hadde det for øye å lage en bok om Birgitta-Losjens historikk. Utvalget startet sitt arbeid i 2003.

Følgende Høyst Lysende og Betrodde Søstre har vært med i utvalget:
Mona Grønland Pettersen (redaktør) Losje SIRONA, Oslo
Sissel Syversen, Losje DARA, Hamar
Astrid Vegre, Losje ERIN, Sandefjord
Bjørg Eide, Losje KILDARE, Tønsberg
Jorun Ellefsen, Losje CARITAS, Arendal
Karin Nerli, Losje TRIVIA, Porsgrunn
Randi Kittilsen, Losje TRIVIA, Porsgrunn

Det er et stort arbeid disse søstre har utført. Embedskollegiet i Den Norske Birgitta-Storlosje er svært takknemlig for at vår historikk nå foreligger i boks form. Stofftilgangen har vært meget stor, og det har vært en utfordring for utvalget å begrense både tekst og bilder.

Jeg håper alle Birgitta-Søstre har glede av å lese denne boken og få et innblikk i hvor mye arbeid som er nedlagt for Birgitta-Losjen.

Jeg vil benytte anledningen til å takke medlemmene i Historikkutvalget for at vår bok er blitt virkelighet. Dere har gjort en formidabel jobb og fått ned på papir historikken til Birgitta-Losjer i Norge, Danmark, Sverige og Tyskland. Dette er godt å ha for fremtiden.
Jeg ønsker Birgitta-Losjen alt godt i de neste 25 år.

Med søsterhilsen i
F.S.G.
Den Norske Birgitta-Storlosje
Hanne-Britt Nordgård
Hst.L.O.S.

Forhistorien til Birgitta-Losjene

Birgitta-Losjen er sprunget ut av det Druidiske miljø i Norge. De er selvstendige arbeidende losjer med sin egen økonomi og eget Lovverk.
Allerede tidlig i 70-årene var det krefter i gang innen en del av dameforeningene knyttet opp mot Druidlosjene, som ønsket en omdannelse av damegruppene til å bli losjer. I damegruppene mente vi å være kommet over" begynnerstadiet".

Vi ville ta mer aktivt del i losjearbeidet. Det ble fremsatt ønsker om å komme sammen for å utveksle erfaringer. Vi mente også at det burde være mulig å danne en felles ledelse på landsplan en ledelse som igjen kunne komme i kontakt med ledelsen i Ordenssamfunnet
Forenede Gamle Druid-Ordenen (FGDO).

Noen tilslutning til herrenes Ordenssamfunn var ikke mulig, men var det andre løsninger? Vi kunne ikke utelukke muligheten for eksempel å danne en Druidisk gruppe med bare kvinnelige medlemmer. Det fantes noen Ordensselskaper med kvinnelige medlemmer innen internasjonal Druidisme. Det var Ordens-Søstre i USA, Australia, New Zealand og England. Imidlertid intet skjedde, og årene gikk. Det var først i 80-årene at opprettelse av damelosjer ble et aktuelt tema.

På et møte i Ordensledelsen i februar 1982 ga Knut Ofstad, Ordenens heraldiker og mannen bak herrenes ritualer, et utdrag av materiale han satt inne med vedrørende et fullt rituelt opplegg for damelosjer. Ritualene har en viss tilknytning til Druidisk bakgrunn, men ble utarbeidet til damelosjer med den likhet alle Ordensritualer har med hverandre. Opplegget var meget interessant, men vi mente dog at noe slikt ville ta lang tid å få gjennomslag for i våre dameforeninger. Det var heller ikke herrenes sak. Damene måtte selv ta bestemmelser og initiativ. Ordensledelsen ville imidlertid hjelpe til med å få alt i gang hvis og når det måtte være ønskelig. Bare en måned senere ble spørsmålet om damelosjer meget aktuell.

Ordenen mottok brev datert 14. mars 1982 fra Sture Håkansson i Sverige. Han hadde etter påtrykk utenfra fremsatt forslag overfor den svenske Ordensledelse om en mulig opprettelse av damelosjer innen FGDO i Sverige. Meningene hadde vært delte, og det ble ikke tatt noe standpunkt for eller mot. Med dette som bakgrunn ble det foreslått at spørsmålet om damelosjer ble satt på dagsorden på den Skandinaviske embetsmannskonferanse, som skulle avvikles i Sandefjord 17. april 1982.

Sture Håkansson mente at eventuell opprettelse av damelosjer burde skje samlet i Skandinavia, dvs. at man hadde det samme utgangspunkt og lik organisasjonsordning. I diskusjonen som ble ført i Sandefjord gikk det tydelig frem: I Sverige var opprettelsen av damelosjer ingen sak som måtte avgjøres umiddelbart, men det lå i luften og måtte forberedes. I og med at Frimurerordenen hadde sine Maria-losjer og Odd Fellow sine Rebekkalosjer var man på sikt redd for å kunne miste eller tape i konkurransen om å skaffe Ordenen nye medlemmer overfor de to nevnte Ordensselskaper.

Birgitta-Losjen er sprunget ut av det Druidiske miljø i Norge. De er selvstendige arbeidende losjer med sin egen økonomi og eget Lovverk. Fra dansk hold mente man at opprettelse av damelosjer ville medføre at mange nåværende brødre ville forlate Ordenen. I Norge var spørsmålet direkte dagsaktuelt, og det fremgikk av innleggene fra norsk hold at man snarest måtte ta et standpunkt. Man medga at de forskjellige dameforeninger hadde noe avvikende mening om å danne losjer, men det var også sterke krefter som arbeidet for damelosjer.

Det var to veier å gå når det gjaldt eventuell opprettelse av damelosjer: Damelosjene opprettes og underlegges FGDO. Man er behjelpelig med å opprette en organisasjon med damelosjer, som imidlertid senere måtte arbeide selvstendig. Det ble sterkt fremhevet at det aldri måtte skje at damene fikk adgang til herrenes møter. Diskusjonen i Sandefjord var meget nyttig, og selv om saken var tatt opp uten at forutsetningen var å komme frem til noen endelig avgjørelse, ble det valgt et utvalg som skulle forberede en videre utvikling og fremsette en konklusjon til neste Embetsmanns-konferanse.

Utvalget ble bestående av: Sture Håkansson, Sverige, Knut Ofstad, Norge og Hartvig Jørgensen, Danmark.

Knut Ofstad hadde arbeidet mye med å finne brukbart utgangspunkt, idémessig bakgrunn for ritualer til damelosjer. Sverige hadde ingen ritualforslag, men hadde en del materiale som var satt i verk av Sven Wetterhall. Det var overraskende og meget gledelig å konstatere den likhet i tenkemåte, og det felles utgangspunkt man kom frem til når det gjaldt oppbyggingen av damelosjer med tilknytning til FGDO.

I sitt opplegg hadde Knut Ofstad og Sven Wetterhall festet seg ved en av de keltiske stammers urgudinne, modergudinnen DANA, som representerer det evige kvinnelige prinsipp i universet og naturen, hun som også ble kalt for BRIGID, BIRGIT, eller BIRGITTA, som betyr: den som lyser klart. Andre Ordenssamfunns damelosjer har betegnelsen Maria-losjer, Rebekkalosjer, så hvorfor ikke kalle de med tilknytning til Druid-Ordenen for BIRGITTA-LOSJER, og slik ble det. Ritualene ble bygget over begrepene TRO, HÅP og KJÆRLIGHET, som skulle ha det riktige etiske innhold og være kjent og godtatt som sådanne innen vår vestlige kulturkrets.

Brødrene i losje Pastos, Hamar inviterte styret i damegruppen Hera, Oslo for å vise en møteramme som var utarbeidet av Knut Ofstad. Til dette møtet som ble holdt i begynnelsen av februar 1983, ble samtlige koner til brødrene i Druidlosjene i Hamar og Elverum invitert til et uforpliktende orienteringsmøte. Det var ca 30 damer til stede.

På Hamar og Elverum ble det dannet damegrupper kun med det mål for øye å stifte damelosjer. Gruppenes navn ble: FRØYA, Hamar og ISIS, Elverum. 22. mai 1984 ble representanter for landets dameforeninger invitert av Den norske Riksstorlosje til et møte i Drammen hvor Knut Ofstad orienterte om Ordenens planer, og hvor det ble anledning til å stille spørsmål. Møtet var meget godt besøkt. Det ble tydelig gjort kjent at det ikke var tale om noe som skulle komme i stedet for dameklubbene, men et tilbud til de damer som var interessert i et virkelig losjeliv. Medlemskap i den nye Birgitta-Losje som vi ikke kaller en Orden, men losje ville ikke avskjære muligheten for også å være medlem av en dameklubb. Det var med andre ord ikke spørsmål om et enten/eller, men et både/og.

Ritualer, retningslinjer, regler og utstyr ble utarbeidet og var ment som et startgrunnlag. Utstyret som måtte skaffes til veie tok Reidar Syversen ansvaret for. Senere ville det være opp til damelosjene selv å foreta justeringer eller endringer som kan være til beste for losjene. Dette kunne først skje etter at minst tre damelosjer var stiftet og en Storlosje var dannet. De tilstedeværende damer ble orientert om at hvis det i deres dameforeninger var interesse for losjearbeid, og at de som kunne tenke seg å være med på å danne en damelosje, måtte henvendelse gjøres til Den norske Riksstorlosje.

Gruppene FRØYA og ISIS

Reidar Syversen ble av Den norske Riksstorlosje utpekt til gruppenes kontaktmann og veileder. Gruppene FRØYA og ISIS startet sitt arbeide 2. juni 1983.

Det første veileder Reidar Syversen orienterte gruppene om var: Det var lite aktuelt med damelosjer i både Danmark og Sverige. I Norge var det bare damegruppene på Hamar og Elverum som alle gikk inn for losje. Derfor måtte det bli her det var aktuelt å sette i gang det som måtte bli pionerarbeidet. Det første veileder Reidar Syversen orienterte gruppen om var at Ordensledelsens støtte ville bli gitt på følgende betingelser:

Damene i Hamar og Elverum må gå sammen i innledningsfasen, slik at det i utgangspunktet først blir startet en losje, som deretter kunne deles i to, en på hvert sted. Ordensledelsen måtte til enhver tid bli orientert om fremdriften gjennom veilederen. Gruppen må være villig til å ta imot veiledning i rituelt arbeide, fordi de skal starte uten noen tradisjon.

Vi skulle få en følelse av hva losje og losjearbeide er, hva det vil si å arbeide rituelt, og hva som skulle til av utstyr, symboler og prydelser, og om ytre og indre handlinger. Vi måtte ha respekt for det rituelle og vite hva det ville si å være en losjesøster. Vi måtte arbeide sammen i denne etableringsfasen, og veileder Reidar skulle føre Knut Ofstad`s tanker ut i livet og samtidig stå som Ordensledelsens mann. Det viste hvor lite kunnskaper vi hadde fra før, og hvor viktig vår veileder Reidar var for oss i starten.

Damene godtok veileders betingelser gitt av Ordensledelsen og kunne gå i gang med arbeidet. Vi var i gang med det vi ville og nå begynte en spennende, travel og rik tid for gruppene. Fellesmøtene med veileder ble holdt i fast ramme med" søstre" på embedsplassene, ideelle innlegg og foredrag i losjefilosofi m.m. av veileder.

Vi arbeidet seriøst med å lære om losje og rituelt arbeide, men det vi syntes krevde mest den gangen var nok alt arbeidet med utstyret. Tegningene til utstyret var den gang blyantriss og uten arbeidsbeskrivelser. Ikke bare det å lage utstyret, men alt detektivarbeidet for å finne passende materiell, utførelser, priser og ikke minst størrelse ga oss mange grå hår. Mye arbeid, men så godt sammensveiset vi ble etter hvert. Alle var like ivrige og villige, og moro var det.

En del av utstyret måtte vi ha hjelp til, og her benyttet vi oss av losjebrødre og bekjente. Yrkesskolen ble brukt til å stanse ut stjerner i blikk, symbolene på embedsprydelsene ble saget ut for hånd og forsølvet. Den første lysestaken ble laget i tre, men en fant brannfaren for stor og gikk over til messing. En lokal kunstsmed laget lysestake og lyseslukker. En var behjelpelig med å skaffe medlemsnåler og en tegnet og laget bordet. Det er også verdt å nevne at den første seremonistaven vi hadde, var et isolert varmtvannsrør, med en hvitmalt trekule i den ene enden og en julestjerne i sølv i den andre. Bånd til prydelsene fikk vi ved hjelp av Knut Ofstad kjøpt gjennom Frimurerlosjen. Den gang var det smale hvite bånd til I grad og litt bredere røde til embedssøstrene.

Vi tok takknemlig imot all hjelp. Utgiftene kunne også holdes nede på denne måten. Resultatet av alt arbeidet med utstyret ble formidlet videre til de fem neste losjene etter hvert. Antrekket ble etter en del diskusjon bestemt til sort og hvitt.
Da vår veileder Reidar Syversen mente at vi var modne nok, sendte vi søknad om innstiftelse til Den norske Riksstorlosje 6. juni 1984. Etter at utstyret var inspisert og godkjent av Knut Ofstad ble søknaden innvilget og stiftelsesdagen ble satt til 10. november 1984. Siste arbeidsmøte i Lunden som møterommet het den gang, ble holdt 29. oktober og forberedelsene gjennomgått til minste detalj. Nå så vi fram til den store dagen 10. november 1984.

Dette ville bli en historisk hendelse. Det ville bli den første damelosje sprunget ut fra Druidordenen. Det var herfra den skulle spre seg. En stor oppgave og et stort ansvar. Fram til innstiftelsesdagen hadde vi arbeidet teoretisk med veileder og kanskje vært mest opptatt av alt praktisk tilrettelegging.

Vi var nå spente på fortsettelsen. Det var ingen lærerhefter, ingen retningslinjer, ingen skjemaer, ingen post og ingen tidsfrister. Vi visste ikke når det ville bli flere Birgitta-Losjer. Det viktigste var å ta vare på alt vi hadde lært og fått av Den norske Riksstorlosje. Vi følte ansvaret utrolig enn Den norske Riksstorlosje hadde tenkt, men de skjønte problemet vårt. To losjer kunne lettere ta vare på lærdommen og utvikle hverandre. Dette var starten for gruppene Frøya og Isis. Alt har en begynnelse, men historie blir det først hvis noe fortsetter, lever videre. Det gjør virkelig Birgitta-Losjen, og forhistorien til den er vesentlig, og den er viktig for oss alle. tungt. Det var derfor vi raskt søkte om å bli to losjer selv om vi var få. Dette var mye tidligere

Knut Ofstad Hedersdruid og Seniorveteran

"Ingen i Druid-Ordenens historie har betydd så meget for virkeliggjørelsen av Ordenens ideelle mål, som bror Knut Ofstad. Hans store kunnskaper om ritualer, symbolikk, og ikke minst heraldikk, har han delt med oss. Bror Knut må sies å være en FAR til alle våre ritualer, gjennom fornyelser, forbedringer, omredigeringer av våre gamle ritualer, og selve entreprenøren når det gjelder ritualer som har kommet til i de senere år, bl.a. Storlosjeritualene og en rekke andre."

Dette står skrevet i boken: Druid-Ordenen i Norge, av Bjørn Aaby. Søstrene i Birgitta-Losjene vektlegger det arbeide han utførte i perioden fra 1982 og frem til sin død i 2007 for å være svært verdifull, og også Birgitta-Søstrene regner ham som far til alt som er skapt for Birgitta-Losjene. Den Norske Birgitta-Storlosje har mottatt alle hans arbeider med glede. Ritualene for våre øverste grader ble nøye gjennomgått i fellesskap med ham før de ble tatt i bruk. Resultatet vi har i jubileumsåret 2009 er et godt gjennomarbeidet gradssystem for VII grader som vi er svært takknemlig og stolte av.

Vi kan også takke ham for delaktighet i møter hvor vi har hatt diskusjoner om det ideelle innhold i losjen. Han har satt oss på sporet for å lære oss selv å kjenne for å kunne arbeide målrettet til Birgitta-Losjenes beste. De kunnskapene han innehadde som heraldikker var til god hjelp. Han tegnet de fleste av losjenes merker, som med sin korrekte bearbeidelse og omtanke symboliserer hver enkelt av losjemerkene. Noen av merkene kunne han være behjelpelig ved å være rådgivende og positiv.

Han ble ved den aller første innstiftelse av Losje DARA høytidelig takket av Birgitta-Losjens aller første Ordførende Søster Sissel Syversen. Hun sa den gangen, sitat:" Vi lover at vi skal gjøre alt vi kan for at Birgitta-Losjen skal bli det vi tror du har ment". Det må vi fortsette å strebe mot, både vi som har vært med fra starten, og alle Birgitta-Søstre som er medlemmer av Birgitta-Losjen i jubileumsåret 2009.
Knut Ofstad arbeidet for virkeliggjørelsen av ritualene og losjens ideelle mål, men det er flere som fortjener en stor takk. For at Knuts arbeide kunne settes ut i praksis, måtte også andre forhold på plass. Det var Erling Freitag som gjorde gjennomføringen mulig. Uten at han som R.S.E.E. hadde vært positiv til etablering av damelosje, hadde det gått mye lengre tid det ble damelosjer i Norge. Takket være at han fikk de andre embedsmennene i Den Norske Riksstorlosje med seg, la all økonomisk støtte til rette for oss, både til trykking av ritualer, støtte til anskaffelse av utstyr, og ikke minst dekning av reiser med opphold for alle Riksembedsmennene til de 7 losjeinnstiftelsene og også innstiftelsen av Den Norske Birgitta-Storlosje. Derfor en stor takk til de som la alt til rette underveis og fjernet alle hindringer slik at den ble god å vandre for oss Birgitta-Søstre.

ST. BRIGID

Det knytter seg en lang rekke legender til St. Brigid, eller Birgitta som vi har valgt å kalle henne. Det er ikke lett å skaffe informasjon om henne. Det viser seg at nesten alle opplysninger om St. Brigid er basert på muntlige overleveringer og noen av holdepunktene går igjen, så disse må vi vel regne for tilnærmet korrekte. Legendene forteller at St. Brigid var et meget beskjedent, ydmykt, forstandig og harmonisk menneske og at hun elsket alt levende, mennesker, dyr og naturen.

Det fortelles også at hun aldri vasket hender, føtter eller hode sammen med andre mennesker. Aldri så hun på en mann og hun snakket aldri uten å rødme. Hun fremstilles i de fleste legender som et aktivt og handlende menneske preget av gavmildhet og vennlighet. Dette er vårt store forbilde, men det er da vi må huske at det ikke er hennes heltegjerninger, men person som er vårt forbilde. Kjærlighet, medmenneskelighet, barmhjertelighet og tålmodighet preget hennes liv. Om vi bare kunne etterleve en del av det hun står for, ville vi kommet et langt skritt videre på vår losjevei. Det er også skrevet mange vakre bønner til St. Brigid og en av dem lyder slik.

O, Brigid, - Gallernes Maria
Må din beskyttelse aldri feile.
Spre din kappe over meg
hvor hen jeg går - hvor hen jeg er
i solskinn eller regn.
Hold meg i din kjærlige omsorg
til min reise er over,
og jeg hviler med Gud og deg for alltid.
St. Brigid`s brønn

Det antas at St. Brigid er født i Faughart i år 453 og døde i år 524 eller 525. Hun ble altså 71 eller 72 år gammel, og det var en meget høy alder på den tiden. Vi regner det også som sikkert at hennes mor var Brocessa, som den gang var husslave hos en høvding kalt Dubtach som antas å være hennes far. Kildene sier også at høvdingens hustru var sjalu på moren, så for å få husfred solgte Dubtach St.Brigid og hennes mor til en druid i Connaugh, St.Brigid var da omlag 8 år. Hun vender imidlertid tilbake til faren uten sin mor, og i farens hus begynner hennes velgjørenhet overfor syke og fattige, på Dubtachs bekostning.

Dette var han lite begeistret for og forsøker å få henne solgt til kongen av North Leinster. Vi må huske at vi nærmer oss slutten av det vestromerske riket og den siste romerske kongen ble avsatt i år 476. Irland var langt fra velorganisert og hadde et vell av småkonger og høvdinger utover landet. Det sies at mens Dubtach var hos kongen, ga St. Brigid farens sverd til en leprasyk som kom forbi. Faren ble sint, men kongen som var kristen, forsvarte St. Brigid for hennes storsinn og ga Dubtach et nytt sverd, enda finere enn det han hadde. St. Brigid ble med faren hjem igjen og etter dette løser han henne fra slaveriet, noe som langt fra var vanlig på den tiden.

Vi får høre at St. Brigid savnet sin mor, Brocessa, som arbeidet hos druiden. Hun ber om lov til å besøke henne i Connaugh, men får nei. Allikevel drar hun og arbeider sammen med henne i fjøset og meieriet. Her begynner hun å dele ut mat til trengende, og det sies at ingen noensinne gikk tomhendt derfra. Da druiden og kona får kjennskap til dette, vil de undersøke meieriet, men finner til sin forundring at det er mer varer der enn tidligere. Allerede her begynner hennes overnaturlige evner å gjøre seg gjeldene. Hun må vende tilbake til Dubtach, som nå forsøker å få henne gift med en dikter, men dette vil hun ikke. Vi kan vel tenke oss at å nekte ekteskap på den tiden ikke var helt enkelt eller vanlig.

Etter dette er det at St. Brigid blir nonne. I noen kilder blir det oppgitt at St. Brigid til slutt blir nonne i år 467, og da er hun 14 år gammel. Etter vår målestokk har hun opplevd utrolig mye, skal vi sammenligne med dagens 14 åringer. Kildene sier også at det er biskop Mucaille som innviet henne til nonne, sammen med syv andre jomfruer og sammen med disse skal hun ha reist rundt i landet og utført sine gode gjerninger.

I Kildare bygde hun først et lite bedehus under skyggen av en grenrik eik. Dette ble snart en stor institusjon. Vi vet det både lå et nonne- og et munkekloster der. Det står at hun valgte en biskop til å hjelpe seg med å administrere klostrene og en annen til å instruere og undervise henne selv og de andre nonnene. Inntektene deres kom fra et utstrakt fehold og jordbruk. Dette var nok naturalhusholdning på sitt beste. Det fremgår også at de hadde inntekter fra undervisning og besøkende. Kildare ble litt av et senter og vokste til et stort samfunn. Docitosus, en av munkene, beskriver kirken som stor og høyloftet, med mange bilder og ornamentale dørpartier. De to klostrene blomstret lenge side om side. Kildare ble det eneste stedet i Irland hvor de klarte å kombinere dette over lang tid, og æren for dette tilfalt St. Brigid. Blant alt det de foretok seg i klostrene står det skrevet at det drev utstrakt undervisning i forskjellige kunstformer. Derfor var kirken i Kildare så flott dekorert, likeledes det høye tårnet og spesielt nevnt er dørpartiene. St. Patrick er jo Irlands store skytshelgen og det sies at han og St. Brigid møtte hverandre, men i bøkene om helgenens liv er St. Brigid bare så vidt nevnt. Det står blant annet at hun hørte St.Patrick tale tre dager og tre netter, så falt hun i søvn og drømte. Denne drømmen ble senere utlagt som den irske kirkes nåtid og fremtid.

Det er mange undre som blir tillagt St. Brigid og som vi i våre dager vet må være overdrivelse, men at hun må ha vært et helt spesielt menneske med spesielle evner er sikkert. Det sies at hun var en vakker kvinne. Hun må også ha vært meget intelligent og med gode evner til å administrere og samarbeide. Ser vi i historien, kan vi nok finne kvinner som har hatt makt og innflytelse, men da for det meste i kraft av sin rang og fødsel. St. Brigid var, må vi huske, datter av en trellkvinne. At irene sammenligner henne med jomfru Maria og kaller henne" Gallernes Maria" er ikke uten grunn, og hennes innflytelse gikk langt utenfor Irlands grenser. Hun døde i klostret i Kildare 71 eller 72 år gammel. Det ble sagt at det brant en flamme på graven hennes, som ble holdt brennende i mer enn 1000 år.

St. Brigids kors

Noen av St. Brigids tradisjoner som muligens har hatt sin opprinnelse i Faughart i gamle dager, ble spredt til de østlige og sydlige deler av Irland. Disse tradisjoner er fremdeles observert i menighetene. Den viktigste av disse er St. Brigids kors. Korsets fire armer er sentralt grepet i hverandre og sivet i hver arm er bundet sammen med en tråd. Korset blir som regel laget på kvelden 31. januar. Det er kvelden før feiringen av St. Brigids dag. Sivet ble plassert utenfor døren til hovedbygningen. Etter kveldsmåltidet går den eldste piken i familien ut og plukker opp sivet, banker på døren og roper på gallisk: Fall på kne, lukk opp døren og slipp St. Brigid inn. Etter denne handlingen hjalp familien henne å lage korsene.

Symbolene ble båret under feiringen 1. februar. De ble også gitt bort som en from hilsen til venner og hengt over døren til våningshus og fjøs, som en velsignelse for mennesker og dyr. Der ble de hengende ett år. Deretter ble de brent etter gamle rituelle beskrivelser. I våre dager har St. Brigids kors blitt valgt ut som et merke til bruk ved pilegrimsreiser. Brigid døde ved Kildare en gang rundt 524, og er gravlagt i en grav foran høyalteret i hennes klosterkirke. Etter en tid ble hennes levninger gravd opp og flyttet til for å hvile samme med Irlands to skytshelgener, Patrick og Columba.

Birgitta-Losjens grunnleggere.

I vårt jubileumsår er det en ekstra anledning til å hylle våre grunnleggere. Deres pionerarbeid har bidratt til Grunnlosjer i våre 3 nordiske land, Norge, Sverige og Danmark, samt våre europeiske Birgitta-Søstre i Nord-Tyskland. Vi håper for fremtiden at våre tanker har fokus på videre vennskap innad i hele Norges land og over landegrensene. Det var 19 Birgitta-Søstre som hadde skrevet sine navn i losjens matrikkel.

Disse nitten var ifølge matrikkel:
10 søstre fra Hamar, Sissel Syversen, Marie Jørstad, Lise Kristiansen, Astrid Granmorken, Inger-Johanne Johansen, Edle Wahl, Erna Sørbu, Jorunn Bjerke, Mary O.K. Hult og Gunhild Andreassen.
9 søstre fra Elverum, Åse Marstad, Ingrid Halbakken, Torild Fossum Larsen, Liv S. Sorknes, Jorun Andersen, Eva Ann Mørkved Ljosland, Randi Stensløkken Moen, Anne Grethe Johansen og Inger Lise Cabanis.

Våre grunnleggere bærer en håndmalt nål på alle møter malt av Bjørg Haaland. Overrekkelsen av nålen fant sted på et møte i Losje DARA i 1993 ved daværende Hst.L.O.S. Mona Grønland Pettersen og Hst.L.V.O.S. Bjørg Eide.